Hei internett.
Jeg klarer ikke la være i skrive noe om den absurde prosessen som har fulgt i kjølvannet av forestillingen Ways of Seeing. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke fagmiljøet rundt teatervitenskap på UiB (eneste stedet med teatervitenskap i hele landet) har skrevet mer om det. Det er jo nå vi trengs!
Jeg har ikke fått med meg alt som er sagt eller skrevet om hverken forestillingen, mottagelsen eller etterspillet. Ingen har det. Men jeg har fått med meg hvilke grenser både teateret og diskursen beveger seg borti, og har bitt meg merke i et par ting som jeg ikke har sett nevnt noe sted.
1: Teatersalen som offentlig rom
Teatersalen er et lukket rom. Et offentlig rom, ja, men et lukket rom. Det som skjer der inne er det ikke meningen at skal ut derfra, siden teateret er øyeblikkets kunst. Det er der mens forestillingen spilles, og når forestillingen er over er den borte. Det tilskuerne tar med seg ut er erindringen om det de opplevde inne i salen.
Og dette bringer opp et annet viktig punkt: Justisministerens samboer filmet forestillingen uten tillatelse. Så vidt jeg kan se har hun aldri påberopt seg å være en del av ensemblet, noe som ville gitt henne opphavsrett til Ways of Seeing på lik linje med kunstnerne bak forestillingen. I stedet valgte hun å distansere seg fra forestillingen. Dermed er hennes filmopptak av forestillingen et brudd på Åndsverksloven §16, som omhandler utøvende kunstneres enerett til å bl. a. gjøre varig eller midlertidig opptak av fremføringen.
Det jeg lurer på er hvordan man krenker privatlivets fred i et lukket rom. Og hvorfor det offentlige ordskiftet later til å tro at ikke de etiske og juridiske vurderingene rundt dette har blitt drøftet opp, ned og i mente under produksjonen av forestillingen.
2: Teateret som medie for politiske kommentarer
Etter at Bertolt Brecht tok i bruk teateret som et politisk verktøy har en kobling mellom teater og politikk vært uunngåelig. Og det er bra, båre for teateret og for den offentlige debatten.
Ways of Seeing er en politisk kommentar. Det er riktig, trygg bruk av teatermediet. Kritikk i form av kunst er den minst ufarlige kritikken man skal få, og det er på mange måter et kompliment å bli en del av et kunstverk.
Med ufarlig mener jeg at et av premissene for teater er at det jobbes med fiksjon. Selv i forestillinger der alt er basert på en sann historie finnes det en fiksjonskontrakt, for uten ville det ikke vært mulig å fortelle en historie ved hjelp av teaterets virkemidler. Og ja, fortellingene man opplever i teateret kan føre til hendelser utenfor teateret, men det som utspiller seg etter forestillingens slutt er ikke en del av forestillingen.
Det er nettopp det at teateret jobber med fiksjon som gjør at det har et større spillerom for hva det kan tillate seg. Kan handlinger og utsagn som ville blitt kategorisert som hatprat utenfor teatersalen settes opp i teateret? Ja, med måte. Kan man fremstille ekte personer og hendelser i en kunstnerisk setting på scenen? Ja, den kan man. Kan man vise ekte steder i en teaterforestilling? Ikke så rent sjelden forestiller scenen et ekte sted, så ja, det kan man.
3: Litt om å lage teater
Når et teater har premiere har kunstnerne bak jobbet med forestillingen i mange uker, gjerne flere måneder. Det har blitt utarbeidet ideer, gjort vurderinger, gjort research, forkastet ideer, blitt diskutert med utenforstående, forsøkt pitchet til andre, bearbeidet, omarbeidet, oppdatert og til sist øvd inn. I alle ledd i prosessen kan store endringer forekomme. Det skjer, både i det frie teaterfeltet og ved institusjonsteatrene. Men produksjonsprosessen er en «usynlig» prosess for publikum, og blir ofte glemt vekk når en forestilling skal ses, vurderes og forstås etter premieren.
Det er svært langt mellom hver ugjennomtenkte ting i en forestilling. Kunstnerne som lager forestillingen er veldig klar over hva de har valgt å vise, og å tillate seg å vise, på scenen. Og fordi alt som skjer på scenen er så nøye vurdert og gjennomarbeidet, kan også teateret tillate seg å gå lenger enn det man ellers ville gjort.
4: Kunstnerisk frihet og ytringsfrihet
Når teateret kan tillate seg mer, må vi også tåle at teateret tillater seg mer. Det handler om kunstnerisk frihet. Vi må, både som individer og som samfunn, ha høyere terskel for hva som gjør at en teaterforestilling krenker enn vi trenger å ha i den store verden utenfor teatersalen.
Den kunstneriske friheten er en lakmustest for hvordan det står til med ytringsfriheten vår, og dermed også hele det offentlige ordskiftet vårt. Når noen vil sanksjonere et teater for å ha vist noe de av ulike årsaker ikke ville at skulle vises, er det langt mer graverende enn å si ifra om at man opplever å være krenket av en annens ytringer eller handlinger. Hvis kunstnere ikke kan kommentere eller kritisere gjennom en fiksjonskontrakt, hvordan skal vi da kunne diskutere fritt i et ordskifte uten kunstneriske prosesser og fiksjonskontrakter? Uansett hvordan vi ser på teater, så må vi ikke senke terskelen for å lage politisk teater.