Interaktive fortellinger har vært en greie i flere tiår. Både i litteratur, i spill og i teater. At Charlie Brooker og Netflix baker interaktivitet inn i nyeste episode av Black Mirror er derfor ikke overraskende. Og ikke minst er det veldig gøy!
Jeg tror jeg har sett hele Black Mirror/Bandersnatch, men om jeg ikke har det gjør det ikke noe det heller. Jeg har sett nok til at jeg begynte å analysere det jeg så på mens jeg satt og trykket meg gjennom valgene i fortellingen. Eller – jeg begynte å analysere alle metakommentarene som vel strengt tatt er viktigere enn selve fortellingen.
Strengt tatt er hele episoden en metakommentar til interaktiv populærkultur, formidlet gjennom en historie om interaktiv underholdnings utvikling. Boken Bandersnatch blir til spillet Bandersnatch, og vi sitter og trykker oss gjennom Netflix-episoden Bandersnatch. Jeg er usikker på om jeg så episoden eller spilte den. Hvilket medie er egentlig Bandersnatch? Det er definitivt ingen bok, men når man sitter og trykker på en fjernkontroll er det vel strengt tatt ikke en film heller?
Når man er på en interaktiv teaterforestilling er det lite tvil om at man fortsatt er på teater. Alle rammene til en teaterbegivenhet er tilstede: stedet, skuespillerne, scenografien, tilskuerne. Det samme med interaktiv litteratur: man har en bok, og forskjellen fra en vanlig bok er at man velger hvilken side man blar til når man står overfor et valg.
Et likhetstrekk mellom teater og litteratur er at det i utgangspunktet er interaktivt. Det er en litt finurlig påstand, men: som tilskuer eller leser er det opplevelsen som skjer direkte mellom scene/tekst og publikum som gjør at man opplever det man gjør. Man har mulighet til å påvirke sin egen opplevelse ved å lukke boken og slenge den i veggen, eller kaste råtne tomater opp på scenen dersom man ikke liker det som skjer. En filmopplevelse er derimot basert på passivitet: som seer sitter man bare og glor. Man kan kaste en tomat på TVen sin, men filmen ruller uaffektert videre. Selv om man pauser filmen vil det man ser være upåvirket av det når man setter filmen i gang igjen. I et spill skjer det ingen ting dersom man ikke interagerer, så det er også et interaktivt medium.
At noe er interaktivt betyr ikke nødvendigvis at det er bra. Det betyr derimot at man må gjøre enda grundigere arbeid med fortellingen(e) enn ellers. Alt må være gjennomtenkt, overveid og utarbeidet gjennom flere faser i prosessen for at fortellingen skal fungere uansett hva tilskueren velger. Og akkurat her synes jeg Bandersnatch feiler. Mange av avslutningene er veldig korte og enkle, og inneholder hverken plot twists (⑃) eller nye opplysninger som kunne gjort episoden enda mer spennende.
Det som redder de kortere stiene i Bandersnatch er intertekstualiteten. ⑃ er en referanse til White Bear, episoden om en ung kvinne som våkner opp uten å vite hvem hun er eller hvor hun er, og forsøker å rømme fra utkledde mennesker som prøver å drepe henne. I løpet av episoden finner hun ut at hun må komme seg til White Bear for å stoppe signalene som gjør at hun blir jaget. Der ender hun opp i et slags gameshow hvor det avslørees at hun er der som straff for å ha torturert og myrdet en liten jente sammen med forloveden sin. (Fun fact: Da vi satte opp Victors Inferno som bachelorforestilling brukte vi den dramaturgiske oppbygningen i White Bear som utgangspunkt i den første versjonen av stykket. Dessverre skrinla vi ideen ganske sent i prosessen, og White Bear-elementene var helt borte i den ferdige forestillingen.)
Jeg tror ikke dette er siste gang filmatiseringer med interaktivitet. Tvert imot tror jeg de mulighetene moderne teknologi gir underholdningsbransjen kommer til å gi oss mer av slike overlappinger mellom ulike medier. Kommer vi til å spille oss gjennom episoder av neste Twin Peaks-reboot eller måtte sette VR-briller over 3D-brillene når vi går på kino om noen år? Svært mulig. For det er jo underholdende.