I dag morges var jeg på frokostmøte. Eller Alltinget-frokost, som det offisielle navnet var. Heldigvis er ikke bloggen min Instagram, for jeg glemte å ta bilde av maten min.
Et frokostmøte er et møte som enten avholdes uanstendig tidlig, eller som har servering av et eller annet frokostaktig. (Jo mer etablert eller offentlig møteholderen er, jo større er sjansen for at det frokostaktige er brødskiver kjøpt av et cateringfirma. Det samme står gjerne på menyen under lunsjmøter.)
Dette frokostmøtet ble avholdt uanstendig tidlig, dvs. 08.30. Uten å avsløre for mye om privatlivet mitt er det kanskje verdt å protokollføre at jeg hadde vært i en fungerende, humanoid form ganske lenge da møtet begynte.
Og protokoll ble det ført. Alltinget er nemlig en politisk podcast ført i pennen mikrofonen av Mira og Birgitte. En del av konseptet deres er at de har samme oppsett i episodene sine som et vanlig møte har. Godkjenning av innkalling og protokoll, å tegne seg, valg av protokollfører o.l. Kanskje ikke så mange tellekorps.
Mitt ettårsjublieum for å gi opp partipolitikken nærmer seg ett år, og i dag var første gang på nesten like lenge at jeg var den eneste tilstede uten partipolitisk tilknytning. Med en gjeng damer fra Høyre til MdG (Rødt kom akkurat når folk begynte å gå) var det en interessant tverrpolitisk og ikke minst hyggelig frokost. Vi gjorde ikke så mye annet enn å snakke litt om hvilke politiske temaer folk jobber med for tiden, men det er det en rekker når frokostspiserne må haste videre i dagen (det er mange som presser inn et møte kl. 10.00, før lunsj). Og det skjer så mye spennede i det politiske landskapet! Alt fra å få oversikt over hvordan kommunen er satt sammen, noe jeg tror ingen faktisk har oversikt over i dag, til å finne politiske løsninger på økende barnefattigdom eller å se på kommunesammenslången med feministbrillene på. Det er ikke akkurat aktivisme som ble beskrevet rundt frokostbordet, men det er det heller ikke rom for i politikken.
Jeg rantet litt om å være fattig (trenger du å ansette en kulturpotet? Ta kontakt, jeg er interessert), men kanskje mest om hvor mye ressurser det krever bare å ikke ha penger. Å skulle søke om nedsatte betalinger og behovsprøvinger og alle andre skjemaer i hist og pist er ekstraarbeid av den typen en virkelig ikke trenger når en allerede tråler tilbudsaviser og må finne utstyr på finn. Det er forskjellsbehandling. Rike kan trykke inn giroinformasjonen i nettbanken og trykke «Betal», så er det ute av verden. Det mest ressurskrevende er å taste inn KID-nummeret, og det tar max. to minutter.
Og apropos penger: Jeg brukte 49 kroner på tidenes frokost. «2 brødskiver og kaffi» heter det i menyen til Drømmeplassen. Da damen i kassa tilbød med hummus på brødskivene takket jeg selvfølgelig ja. Det jeg ikke visste var at det var en fjell med mat på de to brødskivene. Jeg overdriver ikke: et fjell!
Men jeg har ikke bilde av maten. Ikke av kaffien heller.
Og for den som lurer: Det serveres kaffi på offentlig arrangerte møter uansett når på døgnet de holdes.