Født 1896, død 1948. Døde rett før absurdismen ble en relevant trend i teaterverden. Primært teoretiker og forfatter, men også skuespiller og instruktør. Grunnla Alfred Jarry-teateret i Paris i 1926.
Ikke tenke. Bare føle.
Slik jeg forstår Artauds argumentasjon for et «grusomt teater», er ikke poenget å være grusom eller ubehagelig, men å bruke «det grusomme» som virkemiddel for å hente frem følelser hos tilskuerne. Altså ikke bare de følelsene som er lett å finne, som latter, men de dyptliggende følelsene, de som ofte er begravd dypt nede i menneskesinnet. Ingenting er tabu.
Artauds Første manifest for et grusomt teater forsøker å definere teaterets vesen, som (selvfølgelig) er helt annerledes enn det det realistiske teateret som dominerte teaterverden på slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet antok at det var. Teateret skal skape et scenisk språk av virkemidler der lyder (verbale og non-verbale), lys, bevegelser, scenografi, rekvisitter, kostymer og musikk/støy skal danne hieroglyfer av personer og gjenstander, som igjen taler direkte til tilskuerens følelser. Som om ikke denne grunntanken er kompleks nok, bruker Artaud metaforer som gjør tankegodset hans enda tyngre å fordøye.
For å forstå Artuads idéer må vi sette oss inn i samtiden hans. Han vokste opp under den første bølgen av surrealisme, og ble påvirket av dette da han flyttet til Paris for å jobbe med teater på 1920-tallet. Både han og alle andre kunstnere rundt ham var vokst opp i en verden der teateret var realistisk og borgerlig (av flere teatervitere konsekvent omtalt som borgerlig-realistisk. Om du lurer på hva det betyr: tenk på Ibsen). Artaud omtales som regel som en mann svært forut for sin tid, men jeg tror det heller er viljen og motet til å eksperimentere og dekonstruere det konvensjonelle teateret som gjør at ettermælet hans har fått så stor betydning hos mange senere teaterfornyere.
Artaud var ikke alene om å kritisere eller omdefinere det borgerlig-realistiske teateret. Bertolt Brecht sto også på barrikadene for å se nytt på teaterets vesen, men han hadde et helt annet syn på hva teaterets vesen og funksjon skulle være. Brecht ønsket at teateret skulle vekke et politisk engasjement, eller i det minste få tilskuerne til å tenke med i de politiske problemstillingene som ble framført på teateret hans. Artaud derimot, syntes teateret var for teksttungt, og for fjernt fra de ekte følelsene et menneske har i seg. En kan si at selv om både Brecht og Artaud ønsket å drastisk endre det som var det moderne teater i deres samtid, så ville de det motsatte av hverandre.
En annen påvirkning er ikke-europeisk teater og kultur. Artaud så og lot seg inspirere av balinesisk danseteater, men han var også på reise til México, der han besøkte en venn som også var (kunst)terapeut, men rakk å blant annet eksperimenterte med peyote før han dro tilbake til Europa. Han var også på reise til keltiske druider i Irland, men ble tvangsreturnert til Frankrike fordi han ved flere anledninger ble arrestert for bråk i Dublin.
Artauds galskap brukes ofte som begrunnelse for idéene hans om teater, og med en diagnose som schizofren kombinert med en opiatavhengighet gjorde at han bare var delvis arbeidsfør. Altså arbeidsfør i en kunstnerisk sammenheng, utenfor kunstnerkretsene fungerte han visst ikke i det hele tatt. Mot slutten av livet ble han innlagt på et asyl der han fikk elektrosjokkterapi, og der begynte han å skrive og tegne igjen. Det er etter denne behandlingen at hans mest kjente teaterteoretiske verk ble skrevet. (Og det sier litt, Artaud skrev minst 26 bøker i løpet av livet.)
Antallet mennesker som er blitt inspirerte av Artaud er lang. Jerzy Grotowski var veldig influert av Artauds idéer. En rekke postmodernister er også svært influert. I Oslo ligger teateret Grusomhetens teater, som bruker mange av elementene som Artaud beskriver i tekstene sine. Slik Artaud beskriver prosessen med å bearbeide å bruke en dramatisk tekst, er han på god vei til å beskrive det Hans-Thies Lehmann definerer i Das Postsramatische Theater fra 1999.
Kildene jeg har funnet under utarbeidelsen av dette foredraget er i stor grad motstridende. Noen er vage, men hevder bastant at teaterteoriene hans aldri er blitt prøvd ut, eller at han reiste til Bali da og da. Andre tar for seg mange detaljer, og går svært nøye inn på hvem han arbeidet med og lot seg påvirke av til enhver tid. Konklusjonen min er at Artaud den dag i dag er en myteomspunnet person.
Til sist et sitat:
Uten et element av grusomhet som basis for enhver forestilling er ikke teateret mulig.