Hurra for kvinnedagen i dag!
Jeg fikk ikke gått i tog i år, jeg tilbrakte hele dagen sammen med en bitte liten medsøster. Egentlig håper jeg kvinnedagen ikke trengs når hun blir stor. Hverken for hennes del, eller for alle andre kvinners del. For noen år siden skrev jeg at jeg skulle ønske kjønn ikke hadde noen betydning, og at adjektivet «kvinnelig» sier noe om anatomien min, men ikke om personligheten min. Det mener jeg enda (selvfølgelig).
Om ti år vil jeg at verden har kommet så langt at vi ikke skiller mellom kvinner og menn, jenter og gutter, i sosiale sammenhenger. Jeg vil at alle klesbutikkene har hyller med barneklær, ikke rosa avdelinger med «str. 86-128 jente» og tilsvarende blå avdelinger for «str. 86-128 gutt». Jeg vil at fotball skal være like mye en jentesport som en guttesport, og at gutter også får lov til å synes det er gøy å hoppe strikk. Jeg vil at alle barn som vil det skal kunne gå i kjoler, leke riddere eller akkurat hva de vil, uten å lære at «det er for jenter» eller «det er for gutter».
Nå er det tre år siden jeg sist blogget på kvinnedagen, og selv om verden forandrer seg grusomt sakte, så har det skjedd en del på de tre årene. I løpet av de siste tre årene hører jeg pronomenet hen bli brukt i stadig flere sammenhenger. Og nei, det er ikke fordi jeg omgås flere transpersoner, det er fordi hen blir et mer og mer akseptert ord. For meg, som stadig slår et slag for kjønnsnøytralitet, er det en seier.
Apropos trans. I løpet av 2015 dukket plutselig transpersonene opp i den kollektive bevisstheten. Jeg tror mye av det skyldes sirkuset rundt Caitlin Jenner, men det er ikke bare hennes fortjeneste. Fantastiske Christine Marie Jentoft (aka ComingOutChristine) ble Miss Gay Norway under Oslo Pride i juni, og hun skal ha mye av æren for å sette trans på kartet her oppe i nord. Og så til aproposet: Det magiske med alt som har med trans å gjøre er at det får oss til å revurdere kjønnsroller. Iallefall en smule. Mer synlige transpersoner minner oss på at verden hverken trenger å være eller skal være cisnormativ, og det er så fint! Av og til tar jeg meg selv i å tenke at transpersoner kommer til å være de som bryter ned kjønnsrollestrukturene vi sliter med i verden i dag. Men det resonnementet kan jeg skrive ut en annen dag.
Hvis vi er heldige har ønskene mine gått i oppfyllelse om ti år, men da må vi jobbe sammen. Alle må det, ikke bare kvinner. En trenger ikke stå på barrikadene og brøle og brenne BHer for å endre kjønnsrollemønstre. En kan la være å kjøpe rosa klær til jenter og blå til gutter. En kan legge opp til at barn ikke deles opp i jentelag og guttelag. En kan la være å dele verden inn i et binært system, bestående av kvimne og mann. En kan la være å ta for gitt at alle er cis. Å rive ned kjønnskillene er ikke veldig vanskelig, vi må bare gjøre det.
Jeg håper du hadde en fin kvinnedag. Det hadde jeg. Neste år sees vi i tog!