Da jeg var middels liten kjøpte min far en CD med Hasse & Tages «Under dubbelgöken», som var noen og 20 spor med en kikk i dagens tidning og et påfølgende intervju med en relatert person med etternavn Lindeman.
Jeg heter riktignok ikke Lindeman, men i dag har jeg lest svenske nyheter. Der fant jeg dette, som jeg vil dele med deg.
«Små opprør som nettets oligarker», har den svenske journalisten Sam Sundberg kalt listen sin over ti ting du kan og bør gjøre for å bli en bevisst nettbruker. De første 8 punktene er så enkle at selv min avdøde bestemor hadde klart å gjennomføre dem. Jeg har ikke tenkt å gjenskrive hele artikkelen, det er da ikke så vanskelig å lese svensk, men jeg vil dele de tingene jeg ville gjort annerledes enn Sundberg skriver på lista si.
I første omgang: Jeg tror ikke på Facebook lenger. Ikke i det hele tatt. Tror ikke på, som i at jeg hverken orker, vil eller gidder å bruke plattformen. Facebook er designet som et støyende torv, der grønnsaksselgere skriker og kaster frukt etter deg. Om en ikke er vant til det er det en direkte ubehagelig opplevelse. Men – som Sam påpeker – blir det litt ensomt uten Facebook. Jeg går glipp av invitasjoner til spennende kulturarrangementer. Jeg går glipp av diskusjoner, og ikke minst – jeg går glipp av hyggelige hendelser som skjer i livet til folk jeg kjenner. Men når jeg tenker på hva Facebook gjør med all denne informasjonen, så tenker jeg at jeg virkelig ikke vil være med på leken selv om jeg går glipp av ting. For jeg er jo ikke vekk, jeg har bare en annen adferd på nett enn det som er standard i Skandinavia.
For faktisk, så er vi skandinaver ekstreme når det gjelder hva vi deler på Facebook. ALT som skjer på nett skjer der. Til og med mediehusene våre har begynt å begrense seg til Facebook. Jeg synes det er både fascinerende og skremmende at vi gjør oss så avhengige av en plattform, eller som jeg hørte det bli beskrevet som nylig: en innegjerdet hage. Alt ser fint og vakkert ut når en er innenfor gjerdene, men det er akkurat like spennende og frodig utenfor, om en bare kommer seg dit. Jeg gikk ut av den innelukkede hagen i 2012, og har så vidt kikket innom etter det.
Det beste er at jeg stortrives, selv om jeg ikke er like lett å få tak i. Når jeg treffer noen jeg kjenner har jeg mye å snakke med dem om. Jeg har mye å fortelle, siden jeg ikke utbroderer meg eller familien min på Facebook. Nå er det ikke slik at jeg ikke deler noe om meg selv på nett, jeg har bare valgt andre kanaler. F. eks. denne bloggen. Og nyhetsbrevet mitt. Jeg synser hver dag på Twitter, og rett som det er på Quitter også. Ellers henger jeg masse på det distribuerte sosiale nettverket Diaspora*, som jeg fant da jeg bodde i Tyskland, og som jeg bruker til å holde kontakt med tyske venner og andre fine folk. Jeg har to telefoner. Om alt dette virker uoverkommelig har jeg lagt fra meg mange nok spor på nettet til at en finner meg gjennom et kjapt Google-søk. Eller bruker en annen søkemotor.
Linkene i avsnittet over viser at jeg kanskje er litt mer opptatt av fri programvare og dets like enn Sundberg er. Jeg kommer ikke til å dele babybilder på Path. Til chat, både gruppechat og vanlig chat, foretrekker jeg XMPP. (Få din egen her!)
Bildene mine lagrer jeg litt hist og pist, men det meste ligger i en OwnCloud-installasjon hvor jeg synes bildene mine er trygt oppbevart. Kalenderen på telefonen min er ikke knyttet opp til Google, men til samme OwnCloud som bildene mine er. Jeg er så oldschool at jeg har en liten adressebok der kontaktene mine er skrevet ned for hånd. Og er lagret lokalt på telefonene mine. Og selvfølgelig kjører jeg Linux på PCen min.
La meg få invitere deg med på piknik utenfor gjerdene. Kanskje finner du til og med en liten Lindeman.