Som internasjonal koordinator i Piratpartiet bruker jeg mye tid på å snakke varmt om søsterpartiene våre. Med god grunn. Piratpartiene rundt omkring er den nest viktigste delen av piratbevegelsen (den viktigste er selvsagt alle piratene), og bidrar til å gjøre verden litt bedre hver dag. Det er mye søskenkjærlighet mellom piratpartiene rundt om i verden, men som søsken flest har vi noen ganger lyst til å hiver hverandre ut av vinduet. For meg personlig bar helgen 27. – 29. juni preg av å rive meg i håret i ren frustrasjon.
Long story: Jeg er så uendelig glad i det tyske Piratpartiet. Da jeg flyttet til Berlin i 2011 slo valgplakatene deres mot meg og traff meg midt i hjerterota. Jo mer jeg informerte meg om dem visste jeg at Piratenpartei, det var det rette partiet for meg. Akkurat (selv)ironisk nok, så ærlig som politikk skal være, og så jordnært som politikk må være for å engasjere de politikken handler om: folk. Jeg ble engasjert. Jeg ble betatt. For første gang i hele mitt liv tok jeg meg selv i å gjøre noe helt annet enn å fnyse av partier.
Dette muligens litt emosjonelle engasjementet førte igjen til at jeg ble med i Piratpartiet da vi fikk sparket det i gang i Norge på 3. forsøk. For meg er ikke bare det å være pirat et politisk ståsted, det er en del av min politiske identitet og der jeg føler meg hjemme på de politiske skalaene. Home is where the heart is, som det sies.
Så når Piratenpartei internt krangler så busta fyker og medlemmene lar seg inndeles i to imaginære fløyer, så skjærer det meg i hjerterota. For meg som utenforstående minner det hele om fjæra som ble til fem høns, men så enkelt er det kanskje ikke: I mars trakk halve sentralstyret (Bundesvorstand) seg, og etterlot det resterende styret som ikke vedtaksdyktig. Dette førte til at de som satt igjen i sentralstyret måtte utnevne et midlertidig sentralstyre for å kunne utføre de oppgavene de er valgt til å gjøre. Hos oss i Piratpartiet ville vi kunne arrangere et digitalt, ekstraordinært landsmøte for å velge et nytt sentralstyre, men hos Piratenpartei har breddedemokratiet kommet litt i bakevja, og alle landsmøtene deres avholdes på gamlemåten: man møtes fysisk, og man må møte opp for å ha stemmerett. Allerede her støter Piratenpartei på mange problemer. Å bare la fysisk oppmøtte på et landsmøte bestemme over hva partiet skal foreta seg er ikke særlig demokratisk. At man etter 8 år som parti heller ikke har funnet noen trygg digital løsning for avstemminger er heller ikke noe å skryte av. I tillegg koster et landsmøte for Piratenpartei, som gjerne har over 1000 fysiske deltagere, utrolig mange penger. Å være låst til å avholde veldig dyre møter for å få valgt et nytt styre er ingen god løsning når det finnes så utrolig mange andre, viktigere ting man kan bruke økonomiske ressurser på, er ingen god situasjon å være i. At det sittende sentralstyret får utpeke hvem som skal sitte i et midlertidig sentralstyre er heller ingen god eller demokratisk løsning, men her kan det hende det finnes tysk juss som jeg ikke vet om som tvinger dem til å løse slike uventede problemer på en slik måte. Jeg er uansett nokså skeptisk til metoden.
I tillegg til kaoset med sentralstyret gikk de som står for det organisatoriske innad i Piratenpartei ut i streik i begynnelsen av EU-valgkampen. At de i det hele tatt fant på å gå ut i streik for å presse igjennom et og annet er lite solidarisk og konstruktivt overfor resten av partiet, og timingen deres kunne virkelig ikke vært dårligere.
Kort oppsummert: Det hersket mye kaos i Piratenpartei allerede før det ekstraordinære landsmøtet deres 27. – 29. juni.
Tross alt dette kaoset dro jeg til landsmøtet deres som gjest på Piratpartiet. Heldigvis ble min fantastiske nestleder i Agder Piratparti med, hvis ikke hadde jeg hatt hjertet enda lenger opp i halsen en det jeg faktisk hadde da vi reiste nedover mot Halle i gamle Øst-Tyskland. Den første dagen på møtet var stemningen en merkverdig blanding av håpløshet og forsiktig optimisme. Oppfatningen om at partiet er delt i en „sosialliberal“ og en „konservativ“ fløy satt dypt i deltagerne, og satte seg enda dypere i løpet av møtet siden de som ble valgt inn i styret tilhører det de tyske piratene innad definerer som den konservative fløyen. Det hele var en lettere frustrerende affære. Jeg gjorde det jeg gjør bra, nemlig å komme med comic relief-forslag som å løse hele konflikten ved å innføre monarki i Piratenpartei. Det lettet heldigvis på stemningen for alle som fikk det med seg, og ble veldig godt mottatt. Og jeg fikk bekreftet tesen min om at politikk kan være underholdende og morsomt også. Men tross mine vittige innspill var det et tungt landsmøte. Det er aldri noen dans på roser når noen man er glad i krangler over småting som lett kan løses eller leves med om man bare tenker litt utenfor den boksen de som krangler gjerne har stengt seg inne i. Og det gjør meg trist å se søsterpartiet vårt krangle slik.
Jeg skulle ønske det tyske piratpartiet hadde tenkt litt mer på verdens befolkning, som fremdeles blir fratatt privatlivene sine av egen og/eller utenlandsk etterretningstjeneste, som umyndiggjøres av egne folkevalgte og som sensurerer seg selv i frykt for egne myndigheter. Jeg skulle ønske tyske piraters konklusjon etter 29. juni var at vi som internasjonal bevegelse aldri må gi opp, aldri må la personlige uenigheter stå i veien for de felles målene som holder oss pirater sammen, og aldri må la oss avgrense av imaginære inndelinger.
Vi pirater skal gjøre verden til et mer åpent og rettferdig sted. Og vi skal gjøre det som en samlet bevegelse, som en familie.