Svartkledd

Denne veka har eg gått i svarte klede.

Nei, eg har ikkje blitt gother. Eller hobbysatanist.

Eg har gått med svarte klede for å vise støtte til kvinnene i Polen, som har protestert mot forslaget om å forby abort og gi det ei strafferamme på opptil 5 års fengsel.

I går kveld kom heldigvis meldinga om at den polske regjeringa snur. Men det er ein fattig trøst. Den polske abortlovgivinga er ikkje noko særleg betre enn forslaget. Dei einaste grunnane til å få innvilga ein abort er om ein har hatt sex med nokon i nær familie (ikkje fjernare enn søskenborn) eller ha blitt valdteken. Det vil i praksis seie at abort er forboden.

Den tyske avisa die Zeit har skrive om situasjonen for uønskte svangerskap i Polen, og det er langt ifrå oppløftande lesing. Kort oppsummert er situasjonen så ille at polske kvinner betalar foreiningar over 300 € for å reise til Tyskland og få utført ein abort. Musikaren Zdrada Pałki skriv om den medisinske aborten venninna hennar gjorde heime, med piller som dei hadde kjøpt på nettet. «Eg var redd ho skulle blø i hel» skriv Zdrada, som har skrive ein song om retten til eiga kropp. Ho er ganske kul, så kjøp musikken hennar.

 

 

 

Dagens tidning

Da jeg var middels liten kjøpte min far en CD med Hasse & Tages «Under dubbelgöken», som var noen og 20 spor med en kikk i dagens tidning og et påfølgende intervju med en relatert person med etternavn Lindeman.
Jeg heter riktignok ikke Lindeman, men i dag har jeg lest svenske nyheter. Der fant jeg dette, som jeg vil dele med deg.

«Små opprør som nettets oligarker», har den svenske journalisten Sam Sundberg kalt listen sin over ti ting du kan og bør gjøre for å bli en bevisst nettbruker. De første 8 punktene er så enkle at selv min avdøde bestemor hadde klart å gjennomføre dem. Jeg har ikke tenkt å gjenskrive hele artikkelen, det er da ikke så vanskelig å lese svensk, men jeg vil dele de tingene jeg ville gjort annerledes enn Sundberg skriver på lista si.

I første omgang: Jeg tror ikke på Facebook lenger. Ikke i det hele tatt. Tror ikke på, som i at jeg hverken orker, vil eller gidder å bruke plattformen. Facebook er designet som et støyende torv, der grønnsaksselgere skriker og kaster frukt etter deg. Om en ikke er vant til det er det en direkte ubehagelig opplevelse. Men – som Sam påpeker – blir det litt ensomt uten Facebook. Jeg går glipp av invitasjoner til spennende kulturarrangementer. Jeg går glipp av diskusjoner, og ikke minst – jeg går glipp av hyggelige hendelser som skjer i livet til folk jeg kjenner. Men når jeg tenker på hva Facebook gjør med all denne informasjonen, så tenker jeg at jeg virkelig ikke vil være med på leken selv om jeg går glipp av ting. For jeg er jo ikke vekk, jeg har bare en annen adferd på nett enn det som er standard i Skandinavia.

For faktisk, så er vi skandinaver ekstreme når det gjelder hva vi deler på Facebook. ALT som skjer på nett skjer der. Til og med mediehusene våre har begynt å begrense seg til Facebook. Jeg synes det er både fascinerende og skremmende at vi gjør oss så avhengige av en plattform, eller som jeg hørte det bli beskrevet som nylig: en innegjerdet hage. Alt ser fint og vakkert ut når en er innenfor gjerdene, men det er akkurat like spennende og frodig utenfor, om en bare kommer seg dit. Jeg gikk ut av den innelukkede hagen i 2012, og har så vidt kikket innom etter det.

Det beste er at jeg stortrives, selv om jeg ikke er like lett å få tak i. Når jeg treffer noen jeg kjenner har jeg mye å snakke med dem om. Jeg har mye å fortelle, siden jeg ikke utbroderer meg eller familien min på Facebook. Nå er det ikke slik at jeg ikke deler noe om meg selv på nett, jeg har bare valgt andre kanaler. F. eks. denne bloggen. Og nyhetsbrevet mitt. Jeg synser hver dag på Twitter, og rett som det er på Quitter også. Ellers henger jeg masse på det distribuerte sosiale nettverket Diaspora*, som jeg fant da jeg bodde i Tyskland, og som jeg bruker til å holde kontakt med tyske venner og andre fine folk. Jeg har to telefoner. Om alt dette virker uoverkommelig har jeg lagt fra meg mange nok spor på nettet til at en finner meg gjennom et kjapt Google-søk. Eller bruker en annen søkemotor.

Linkene i avsnittet over viser at jeg kanskje er litt mer opptatt av fri programvare og dets like enn Sundberg er. Jeg kommer ikke til å dele babybilder på Path. Til chat, både gruppechat og vanlig chat, foretrekker jeg XMPP. (Få din egen her!)
Bildene mine lagrer jeg litt hist og pist, men det meste ligger i en OwnCloud-installasjon hvor jeg synes bildene mine er trygt oppbevart. Kalenderen på telefonen min er ikke knyttet opp til Google, men til samme OwnCloud som bildene mine er. Jeg er så oldschool at jeg har en liten adressebok der kontaktene mine er skrevet ned for hånd. Og er lagret lokalt på telefonene mine. Og selvfølgelig kjører jeg Linux på PCen min.

La meg få invitere deg med på piknik utenfor gjerdene. Kanskje finner du til og med en liten Lindeman.

Level completed

10 dager siden valget. Vi gjorde et godt valg. Men for å være helt ærlig: Jeg hater valgkamper.

I iveren etter å få deg og meg og gud og hvermann til å stemme på dem, lemper politikerne ut den ene svulstige lovnaden etter den andre. „Stem på meg, jeg er et bedre alternativ enn de andre fordi jeg mener noe annet om detaljer!“ „NEI, stem på meg, min detalj er bedre enn deres!!“.
Du vet, slike argumenter som også er kjent som valgflesk.

Jeg hater valgflesk.
For meg er valgflesk en garanti for at politikerne lyver for meg. Dagens politiske system er ikke bygd opp for at jeg kan følge opp de løftene politikerne gir meg i valgkampen. Det er bygd opp for at jeg skal gi et politisk parti min stemme, og så stole blindt på dem i de neste 4 årene. For meg er hele valgkampen et tillitsbrudd.

„Stem på oss, stol på meg!“ står det på valgprogrammene politikerne dytter ned i hendene mine hvis jeg stopper opp for å forsyne meg med en kjeks eller en kopp kaffe. Problemet, kjære politikere, er at jeg ikke automatisk stoler på noen som ber meg om å stole på dem. Jeg er skeptisk av natur, og det tror jeg er sunt. Politikere, dere må tjene velgernes tillit, ikke mase dere til den.

Ironien i min oppgitthet over valgkamper er kanskje at jeg stilte som listetopp både i Kristiansand og i Vest-Agder i år. Jeg er jo også en av dem som ber folk stemme på meg. Min unnskyldning er enkelt og greit: Jeg er ikke politiker. Jeg er aktivist.

Jeg har organisert meg i et politisk parti, men jeg er overbevist om at jeg ikke kommer til å bli noen tørr politiker. Det har jeg rett og slett ikke i meg. De grunnleggende rettighetene som er nedfelt i Mennenskerettskonvensjonen er alt for viktige til at jeg kan klare å kle meg i drakt og diskutere reguleringsplaner eller innovasjonsresolusjoner eller barnehagedekningsomsorgsstøtte innen kommunal sektor* uten å diskutere det med de det angår, nemlig innbyggerne. De som ikke er politikere, som hverken forstår eller bryr seg om flosklene til politikerne, og de over 40% av innbyggerne som ikke gadd å gå og stemme i år. For meg er det deres mening som er viktig, ikke valgprogrammene til partiene, som er fastsatt av noen få personer som ikke kan se over 4 år inn i framtiden.

Vi får nok ikke endret det politiske systemet slik at det faktisk er vanlige mennesker som utformer sitt eget samfunn med det første. Men jeg kommer til å drive valgkamp om to år for å gjøre det mulig selv om jeg hater valgkamper.

* Begrepet «barnehagedekningsomsorgsstøtte innen kommunal sektor» er en floskel oppfunnet utelukkende for dette blogginnlegget. Håper jeg.

Min appell på Skeive Sørlandsdager

Hei, jeg heter Tale, og jeg er stortingskandidaten til Piratpartiet i Vest-Agder. Jeg har på meg en topp i dag, og på den står det en grov feil: «I am Bradley Manning». Det skal stå Chelsea.

Noen sier at Chelsea kom ut av skapet. Jeg sier at det ikke finnes noe skap. Det finnes en heterosexistisk norm som fører til diskriminering av LHBTI*-personer.
Vi pirater tenker skeivt. Vi kommer til å kjempe for ytringsfrihet til den aldri mer er trua. For for oss er ytringsfrihet mer enn retten til å si hva en mener. Det er retten til å uttrykke identiteten sin, uansett om en identifiserer seg som kvinne, mann, trans, cis, skeiv, bi, homofil, lesbisk, genderqueer eller noe helt annet. Der er vår fordømte rett å være oss selv, og slik skal det alltid være!
Og så må jeg få lov til å kommentere dette fantastiske arragnementet. For noe av det vakreste med LHBTI*-bevegelsen er stoltheten og de flotte regnbuefargene. Mye av denne stoltheten handler om trygghet. Ved å innføre overvåkingstiltak fjerner man den tryggheten selv om du kanskje mener du ikke har noe å skjule. Staten har ingen ting med om du er ung og usikker på seksualiteten din, og kikker på Skeiv Ungdomsnettsider, eller om du prøver å finne andre transpersoner å snakke med. For det skal være trygt å være skeiv må vi åpne opp i staten, ikke i privatlivet.
Thea kom bort til meg i sted og spurte hva vi vil gjøre for transpersoner. «Vi vil gjøre alt for dere», svarte jeg. Vi pirater slutter aldri å påpeke urettferdighet, og vi er imot all diskriminering av kjønn. For dagens kjønnsroller er sosiale konstrukter, og de begraver oss som personer og individer. Til syvende og sist handler det ikke om kjønn eller legning, det handler om hvem du er som menneske. Og dere som arrangerer Skeive Sørlandsdager er en fantastisk gjeng mennesker. Tusen takk. Og dere andre: Vær trygge. Vær stolt. Nå skal jeg slutte å snakke. Takk for meg.