Nytt liv | Gratulerer

Hurra for kvinnedagen i dag!

Jeg fikk ikke gått i tog i år, jeg tilbrakte hele dagen sammen med en bitte liten medsøster. Egentlig håper jeg kvinnedagen ikke trengs når hun blir stor. Hverken for hennes del, eller for alle andre kvinners del. For noen år siden skrev jeg at jeg skulle ønske kjønn ikke hadde noen betydning, og at adjektivet «kvinnelig» sier noe om anatomien min, men ikke om personligheten min. Det mener jeg enda (selvfølgelig).

Om ti år vil jeg at verden har kommet så langt at vi ikke skiller mellom kvinner og menn, jenter og gutter, i sosiale sammenhenger. Jeg vil at alle klesbutikkene har hyller med barneklær, ikke rosa avdelinger med «str. 86-128 jente» og tilsvarende blå avdelinger for «str. 86-128 gutt». Jeg vil at fotball skal være like mye en jentesport som en guttesport, og at gutter også får lov til å synes det er gøy å hoppe strikk. Jeg vil at alle barn som vil det skal kunne gå i kjoler, leke riddere eller akkurat hva de vil, uten å lære at «det er for jenter» eller «det er for gutter».

Nå er det tre år siden jeg sist blogget på kvinnedagen, og selv om verden forandrer seg grusomt sakte, så har det skjedd en del på de tre årene. I løpet av de siste tre årene hører jeg pronomenet hen bli brukt i stadig flere sammenhenger. Og nei, det er ikke fordi jeg omgås flere transpersoner, det er fordi hen blir et mer og mer akseptert ord. For meg, som stadig slår et slag for kjønnsnøytralitet, er det en seier.

Apropos trans. I løpet av 2015 dukket plutselig transpersonene opp i den kollektive bevisstheten. Jeg tror mye av det skyldes sirkuset rundt Caitlin Jenner, men det er ikke bare hennes fortjeneste. Fantastiske Christine Marie Jentoft (aka ComingOutChristine) ble Miss Gay Norway under Oslo Pride i juni, og hun skal ha mye av æren for å sette trans på kartet her oppe i nord. Og så til aproposet: Det magiske med alt som har med trans å gjøre er at det får oss til å revurdere kjønnsroller. Iallefall en smule. Mer synlige transpersoner minner oss på at verden hverken trenger å være eller skal være cisnormativ, og det er så fint! Av og til tar jeg meg selv i å tenke at transpersoner kommer til å være de som bryter ned kjønnsrollestrukturene vi sliter med i verden i dag. Men det resonnementet kan jeg skrive ut en annen dag.

Hvis vi er heldige har ønskene mine gått i oppfyllelse om ti år, men da må vi jobbe sammen. Alle må det, ikke bare kvinner. En trenger ikke stå på barrikadene og brøle og brenne BHer for å endre kjønnsrollemønstre. En kan la være å kjøpe rosa klær til jenter og blå til gutter. En kan legge opp til at barn ikke deles opp i jentelag og guttelag. En kan la være å dele verden inn i et binært system, bestående av kvimne og mann. En kan la være å ta for gitt at alle er cis. Å rive ned kjønnskillene er ikke veldig vanskelig, vi må bare gjøre det.

Jeg håper du hadde en fin kvinnedag. Det hadde jeg. Neste år sees vi i tog!

Dagens tidning

Da jeg var middels liten kjøpte min far en CD med Hasse & Tages «Under dubbelgöken», som var noen og 20 spor med en kikk i dagens tidning og et påfølgende intervju med en relatert person med etternavn Lindeman.
Jeg heter riktignok ikke Lindeman, men i dag har jeg lest svenske nyheter. Der fant jeg dette, som jeg vil dele med deg.

«Små opprør som nettets oligarker», har den svenske journalisten Sam Sundberg kalt listen sin over ti ting du kan og bør gjøre for å bli en bevisst nettbruker. De første 8 punktene er så enkle at selv min avdøde bestemor hadde klart å gjennomføre dem. Jeg har ikke tenkt å gjenskrive hele artikkelen, det er da ikke så vanskelig å lese svensk, men jeg vil dele de tingene jeg ville gjort annerledes enn Sundberg skriver på lista si.

I første omgang: Jeg tror ikke på Facebook lenger. Ikke i det hele tatt. Tror ikke på, som i at jeg hverken orker, vil eller gidder å bruke plattformen. Facebook er designet som et støyende torv, der grønnsaksselgere skriker og kaster frukt etter deg. Om en ikke er vant til det er det en direkte ubehagelig opplevelse. Men – som Sam påpeker – blir det litt ensomt uten Facebook. Jeg går glipp av invitasjoner til spennende kulturarrangementer. Jeg går glipp av diskusjoner, og ikke minst – jeg går glipp av hyggelige hendelser som skjer i livet til folk jeg kjenner. Men når jeg tenker på hva Facebook gjør med all denne informasjonen, så tenker jeg at jeg virkelig ikke vil være med på leken selv om jeg går glipp av ting. For jeg er jo ikke vekk, jeg har bare en annen adferd på nett enn det som er standard i Skandinavia.

For faktisk, så er vi skandinaver ekstreme når det gjelder hva vi deler på Facebook. ALT som skjer på nett skjer der. Til og med mediehusene våre har begynt å begrense seg til Facebook. Jeg synes det er både fascinerende og skremmende at vi gjør oss så avhengige av en plattform, eller som jeg hørte det bli beskrevet som nylig: en innegjerdet hage. Alt ser fint og vakkert ut når en er innenfor gjerdene, men det er akkurat like spennende og frodig utenfor, om en bare kommer seg dit. Jeg gikk ut av den innelukkede hagen i 2012, og har så vidt kikket innom etter det.

Det beste er at jeg stortrives, selv om jeg ikke er like lett å få tak i. Når jeg treffer noen jeg kjenner har jeg mye å snakke med dem om. Jeg har mye å fortelle, siden jeg ikke utbroderer meg eller familien min på Facebook. Nå er det ikke slik at jeg ikke deler noe om meg selv på nett, jeg har bare valgt andre kanaler. F. eks. denne bloggen. Og nyhetsbrevet mitt. Jeg synser hver dag på Twitter, og rett som det er på Quitter også. Ellers henger jeg masse på det distribuerte sosiale nettverket Diaspora*, som jeg fant da jeg bodde i Tyskland, og som jeg bruker til å holde kontakt med tyske venner og andre fine folk. Jeg har to telefoner. Om alt dette virker uoverkommelig har jeg lagt fra meg mange nok spor på nettet til at en finner meg gjennom et kjapt Google-søk. Eller bruker en annen søkemotor.

Linkene i avsnittet over viser at jeg kanskje er litt mer opptatt av fri programvare og dets like enn Sundberg er. Jeg kommer ikke til å dele babybilder på Path. Til chat, både gruppechat og vanlig chat, foretrekker jeg XMPP. (Få din egen her!)
Bildene mine lagrer jeg litt hist og pist, men det meste ligger i en OwnCloud-installasjon hvor jeg synes bildene mine er trygt oppbevart. Kalenderen på telefonen min er ikke knyttet opp til Google, men til samme OwnCloud som bildene mine er. Jeg er så oldschool at jeg har en liten adressebok der kontaktene mine er skrevet ned for hånd. Og er lagret lokalt på telefonene mine. Og selvfølgelig kjører jeg Linux på PCen min.

La meg få invitere deg med på piknik utenfor gjerdene. Kanskje finner du til og med en liten Lindeman.

Gi meg en tidsvender!

Så mange idéer, så lite tid. Døgnet mitt er fylt opp av møter, forelesninger, e-postbesvarelser, middag, avtaler, henvendelser, planlegging, flere møter, pensum, nyheter, jobb og familien. To-do-listen min fyller seg opp mens kapasiteten bare minker. Hadde jeg hatt mer enn en hjemmeeksamen igjen av semesteret hadde jeg neppe sett lys i enden av tunnelen.

Problemet mitt er at jeg virkelig liker alt jeg driver med. Jeg har et kjempespennende studie, en utrolig morsom jobb, leder- og nestlederverv som gir meg håp for fremtiden, en fantastisk familie. Alt jeg gjør er viktig for meg. Men jeg har ikke tid til alt sammen. Jeg rekker ikke lade batteriene (eller telefonen for den saks skyld) før jeg må haste videre til det neste jeg har på agendaen.

Øverst på ønskelisten min til jul står en tidsvender. En slik liten timeglassformet dings som Hermine har i den ene Harry Potter-boka, og som hun bruker for å være flere steder på en gang. Med en slik kunne jeg f. eks. laget middag mens jeg sov, eller skrevet praksisrapporten som skal leveres på fredag mens jeg hang opp klesvasken som må være tørr til i morgen, eller sittet i møte mens jeg lagde teater. Dersom noen vet hvor jeg kan få tak i en tidsvender er jeg evig takknemlig. Dersom noen har en å sende meg blir jeg enda mer takknemlig!

Det sagt, så har alt ansvaret lært meg å virkelig verdsette dødtid når den først dukker opp. En halv time uten noe som helst på tapeten kan redde dagen, av og til hele uka. Jeg har også blitt flinkere til å organisere tiden min, og det hjelper vanvittig mye. Det siste som mangler nå er at døgnet har et par flere timer, eller at jeg har litt flere å fordele oppgaver på.

Jeg vet jo at når en trenger noe, uansett hvor umulig det kan være å oppdrive, så er det verdt å spørre. Og nå spør jeg internett etter mer tid. Eller ressurser som kan frikjøpe tid. Hvis du vet om noe som kan få hverdagen min til å gå bedre rundt, så si ifra til meg, så blir jeg kjempeglad.

Tusen takk.

Installasjon

I forbindelse med et teaterprosjekt på studiene mine har jeg tilbrakt mye tid i Kristiansand Kunsthall de siste dagene. I dag kom jeg til skade for å lage en liten kunstinstallasjon da jeg skulle markere hvor aktøren vår skulle stå, og her er resultatet:

Party Hard (2015) Flue, paljett

Party Hard (2015) Flue, paljett

Installasjonen kommer til å bli liggende helt til noen trør på den eller feier den bort. Fram til 25. oktober henger det en kjempespennende utstilling av Aernoudt Jacobs som du kan se helt gratis, så ta turen innom. Kanskje du får se denne fantastiske installasjonen også.

Level completed

10 dager siden valget. Vi gjorde et godt valg. Men for å være helt ærlig: Jeg hater valgkamper.

I iveren etter å få deg og meg og gud og hvermann til å stemme på dem, lemper politikerne ut den ene svulstige lovnaden etter den andre. „Stem på meg, jeg er et bedre alternativ enn de andre fordi jeg mener noe annet om detaljer!“ „NEI, stem på meg, min detalj er bedre enn deres!!“.
Du vet, slike argumenter som også er kjent som valgflesk.

Jeg hater valgflesk.
For meg er valgflesk en garanti for at politikerne lyver for meg. Dagens politiske system er ikke bygd opp for at jeg kan følge opp de løftene politikerne gir meg i valgkampen. Det er bygd opp for at jeg skal gi et politisk parti min stemme, og så stole blindt på dem i de neste 4 årene. For meg er hele valgkampen et tillitsbrudd.

„Stem på oss, stol på meg!“ står det på valgprogrammene politikerne dytter ned i hendene mine hvis jeg stopper opp for å forsyne meg med en kjeks eller en kopp kaffe. Problemet, kjære politikere, er at jeg ikke automatisk stoler på noen som ber meg om å stole på dem. Jeg er skeptisk av natur, og det tror jeg er sunt. Politikere, dere må tjene velgernes tillit, ikke mase dere til den.

Ironien i min oppgitthet over valgkamper er kanskje at jeg stilte som listetopp både i Kristiansand og i Vest-Agder i år. Jeg er jo også en av dem som ber folk stemme på meg. Min unnskyldning er enkelt og greit: Jeg er ikke politiker. Jeg er aktivist.

Jeg har organisert meg i et politisk parti, men jeg er overbevist om at jeg ikke kommer til å bli noen tørr politiker. Det har jeg rett og slett ikke i meg. De grunnleggende rettighetene som er nedfelt i Mennenskerettskonvensjonen er alt for viktige til at jeg kan klare å kle meg i drakt og diskutere reguleringsplaner eller innovasjonsresolusjoner eller barnehagedekningsomsorgsstøtte innen kommunal sektor* uten å diskutere det med de det angår, nemlig innbyggerne. De som ikke er politikere, som hverken forstår eller bryr seg om flosklene til politikerne, og de over 40% av innbyggerne som ikke gadd å gå og stemme i år. For meg er det deres mening som er viktig, ikke valgprogrammene til partiene, som er fastsatt av noen få personer som ikke kan se over 4 år inn i framtiden.

Vi får nok ikke endret det politiske systemet slik at det faktisk er vanlige mennesker som utformer sitt eget samfunn med det første. Men jeg kommer til å drive valgkamp om to år for å gjøre det mulig selv om jeg hater valgkamper.

* Begrepet «barnehagedekningsomsorgsstøtte innen kommunal sektor» er en floskel oppfunnet utelukkende for dette blogginnlegget. Håper jeg.

Å ty til våpen

Jeg er litt som Dr. Who når det gjelder skytevåpen. Legg dem vekk.

I dag (okey, det er over midnatt, så teknisk sett i går) våkna opp til en mulig trussel mot landet jeg bor i. «Hæææ, skal vi alle dø nå? Igjen?» tenkte min trøtte hjerne. Så fikk jeg våkna litt, og fikk med meg at våpna politi var stasjonert ut på alle innfartsårer til landet. Selv uten å ha drukket kaffi klarte hodet mitt å regne ut at det sivilbefolkningen altså er informert om er at det er en mulighet for at vi kanskje er i fare, men ingen myndigheter har informert konkret om hva vi skal være på vakt etter. Og det står fullt av bevæpnede, statsansatte mennesker med farlige våpen blant sivilbefolkningen.

Noe skurrer. Veldig. En mulighet er at PST tråkker i sikkerhetssalaten og gjør situasjonen farligere ved å informere om mer enn det de har gjort i dag. En annen mulighet er at de ikke vet mer enn det de har kommet med, og det man ikkee vet kan man ikke fortelle om, så vidt jeg har fått erfare på min ferd ned livets landevei. En tredje mulighet er at Illuminati har alliert seg med romvesnene som vil invadere jorden, og at det hele egentlig handler om Lady Gagas nye sko, men det kan du lese om andre steder på internett.

Det jeg ikke skjønner er hvordan væpnede politifolk blant sivilbefolkningen kan forhindre et eventuellt terrorangrep. Gjør det oss ikke-terrorister tryggere at et lite feilgrep fra en politibetjent kan få fatale følger for en eller flere personer innen våpenet rekkevidde? Er alle politifolkene som nå er i tjeneste og bevæpnet så stødige på våpenet de har med seg at vi kan være 100% sikre på at det ikke kan skje feil? Det hele bærer preg av en småmilitaristisk actionfilm, ikke et forsøk på å etterforske og stoppe gærninger som av en eller annen forskrudd grunn vil angripe bananrepublikken vår.

Hvordan det hele ender vet vi først om et par dager, tidligst. I mellomtiden har vi sivile en dobbel trussel hengende over oss: Et mulig planlagt angrep som ingen vet noe særlig om, og en drøss bevåpnede mennesker blant oss. Æ kan’ke i æ liår d.

Søskenparti

Som internasjonal koordinator i Piratpartiet bruker jeg mye tid på å snakke varmt om søsterpartiene våre. Med god grunn. Piratpartiene rundt omkring er den nest viktigste delen av piratbevegelsen (den viktigste er selvsagt alle piratene), og bidrar til å gjøre verden litt bedre hver dag. Det er mye søskenkjærlighet mellom piratpartiene rundt om i verden, men som søsken flest har vi noen ganger lyst til å hiver hverandre ut av vinduet. For meg personlig bar helgen 27. – 29. juni preg av å rive meg i håret i ren frustrasjon.

Long story: Jeg er så uendelig glad i det tyske Piratpartiet. Da jeg flyttet til Berlin i 2011 slo valgplakatene deres mot meg og traff meg midt i hjerterota. Jo mer jeg informerte meg om dem visste jeg at Piratenpartei, det var det rette partiet for meg. Akkurat (selv)ironisk nok, så ærlig som politikk skal være, og så jordnært som politikk må være for å engasjere de politikken handler om: folk. Jeg ble engasjert. Jeg ble betatt. For første gang i hele mitt liv tok jeg meg selv i å gjøre noe helt annet enn å fnyse av partier.
Dette muligens litt emosjonelle engasjementet førte igjen til at jeg ble med i Piratpartiet da vi fikk sparket det i gang i Norge på 3. forsøk. For meg er ikke bare det å være pirat et politisk ståsted, det er en del av min politiske identitet og der jeg føler meg hjemme på de politiske skalaene. Home is where the heart is, som det sies.

Så når Piratenpartei internt krangler så busta fyker og medlemmene lar seg inndeles i to imaginære fløyer, så skjærer det meg i hjerterota. For meg som utenforstående minner det hele om fjæra som ble til fem høns, men så enkelt er det kanskje ikke: I mars trakk halve sentralstyret (Bundesvorstand) seg, og etterlot det resterende styret som ikke vedtaksdyktig. Dette førte til at de som satt igjen i sentralstyret måtte utnevne et midlertidig sentralstyre for å kunne utføre de oppgavene de er valgt til å gjøre. Hos oss i Piratpartiet ville vi kunne arrangere et digitalt, ekstraordinært landsmøte for å velge et nytt sentralstyre, men hos Piratenpartei har breddedemokratiet kommet litt i bakevja, og alle landsmøtene deres avholdes på gamlemåten: man møtes fysisk, og man må møte opp for å ha stemmerett. Allerede her støter Piratenpartei på mange problemer. Å bare la fysisk oppmøtte på et landsmøte bestemme over hva partiet skal foreta seg er ikke særlig demokratisk. At man etter 8 år som parti heller ikke har funnet noen trygg digital løsning for avstemminger er heller ikke noe å skryte av. I tillegg koster et landsmøte for Piratenpartei, som gjerne har over 1000 fysiske deltagere, utrolig mange penger. Å være låst til å avholde veldig dyre møter for å få valgt et nytt styre er ingen god løsning når det finnes så utrolig mange andre, viktigere ting man kan bruke økonomiske ressurser på, er ingen god situasjon å være i. At det sittende sentralstyret får utpeke hvem som skal sitte i et midlertidig sentralstyre er heller ingen god eller demokratisk løsning, men her kan det hende det finnes tysk juss som jeg ikke vet om som tvinger dem til å løse slike uventede problemer på en slik måte. Jeg er uansett nokså skeptisk til metoden.
I tillegg til kaoset med sentralstyret gikk de som står for det organisatoriske innad i Piratenpartei ut i streik i begynnelsen av EU-valgkampen. At de i det hele tatt fant på å gå ut i streik for å presse igjennom et og annet er lite solidarisk og konstruktivt overfor resten av partiet, og timingen deres kunne virkelig ikke vært dårligere.
Kort oppsummert: Det hersket mye kaos i Piratenpartei allerede før det ekstraordinære landsmøtet deres 27. – 29. juni.

Tross alt dette kaoset dro jeg til landsmøtet deres som gjest på Piratpartiet. Heldigvis ble min fantastiske nestleder i Agder Piratparti med, hvis ikke hadde jeg hatt hjertet enda lenger opp i halsen en det jeg faktisk hadde da vi reiste nedover mot Halle i gamle Øst-Tyskland. Den første dagen på møtet var stemningen en merkverdig blanding av håpløshet og forsiktig optimisme. Oppfatningen om at partiet er delt i en „sosialliberal“ og en „konservativ“ fløy satt dypt i deltagerne, og satte seg enda dypere i løpet av møtet siden de som ble valgt inn i styret tilhører det de tyske piratene innad definerer som den konservative fløyen. Det hele var en lettere frustrerende affære. Jeg gjorde det jeg gjør bra, nemlig å komme med comic relief-forslag som å løse hele konflikten ved å innføre monarki i Piratenpartei. Det lettet heldigvis på stemningen for alle som fikk det med seg, og ble veldig godt mottatt. Og jeg fikk bekreftet tesen min om at politikk kan være underholdende og morsomt også. Men tross mine vittige innspill var det et tungt landsmøte. Det er aldri noen dans på roser når noen man er glad i krangler over småting som lett kan løses eller leves med om man bare tenker litt utenfor den boksen de som krangler gjerne har stengt seg inne i. Og det gjør meg trist å se søsterpartiet vårt krangle slik.

Jeg skulle ønske det tyske piratpartiet hadde tenkt litt mer på verdens befolkning, som fremdeles blir fratatt privatlivene sine av egen og/eller utenlandsk etterretningstjeneste, som umyndiggjøres av egne folkevalgte og som sensurerer seg selv i frykt for egne myndigheter. Jeg skulle ønske tyske piraters konklusjon etter 29. juni var at vi som internasjonal bevegelse aldri må gi opp, aldri må la personlige uenigheter stå i veien for de felles målene som holder oss pirater sammen, og aldri må la oss avgrense av imaginære inndelinger.
Vi pirater skal gjøre verden til et mer åpent og rettferdig sted. Og vi skal gjøre det som en samlet bevegelse, som en familie.

La Per få en fin jul

I dag satte piratjakta i gang, og i den anledning gjorde jeg litt research. Midt i en uendelig mengde forskjellige treff på Google fant jeg denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/digital/Kun-n-mann-jobber-med-a-overvake-norske-fildere-6806030.html

Artikkelen handler om «Per», som er så redd for folk som laster ned film og musikk at han ikke tør stå fram med hverken navn eller bilde. Det klaustrofobisk lille kontoret hans gjør setter ikke akkurat noen trivelig stemning det heller. Og utsikten hans er neimen ikke noe å skryte av det heller. «Per» har virkelig tapt i lotteriet om bra kontor der han jobber i nærheten av Aker Brygge.

Litt lenger ned i artikkelen er det noen kommentarer fra Rune Ljosland, advokat i Simonsen Vogt Wiig AS, som er det advokatfirmaet som tar for seg flest opphavsrettssaker, og var med på å stifte Rettighetsalliansen, den norske kopien av Rättighetsalliansen, tidligere kjent som alles kjære Anti-Piratbyrån, som er copyrighttrollene som har gitt piratbevegelsen navnet sitt.

Uansett. For å gjøre en lang historie kort, så jobber Per på et identisk kontor som Rune. Det betyr at Simonsen ikke bare har engasjert en fyr som ikke tør/får stå fram med bilde og satt ham inn på et kontor på størrelse med en celle, den stakkars fyren er til og med ansatt hos de mest aggressive opphavsrettsdinosaurene i hele landet! Stakkars Per må sitte på «cella» si dag ut og dag inn (mens han ifølge artikkelen selv studerer juss. Juss-studenter skal studere, ikke måtte glo på et torrentprogram hele dagen!) samtidig som Simonsen Vogt Wiig tjener store penger på andres åndsverk.

Kan jeg i samme slengen få minne om at det er helt normalt og sosialt akseptert at musikere, de som faktisk skaper åndsverket som gjør at Simonsen ha råd til kontorer på Filipstad brygge/Aker brygge, lever under fattigdomsgrensa i dagens Norge?

Da jeg leste artikkelen fikk jeg vondt av «Per». Stakkars fyr. Derfor syns jeg alle som leser dette skal bidra til å gjøre hvertfall julemåneden litt triveligere for «Per». Send ham et julekort! Vis at det han kaller «fildelere» er over gjennomsnittet hyggelige mennesker.

Adressa er:
«Per»
c/o Simonsen Vogt Wiig AS
Postboks 2043 Vika
0125 Oslo

Dersom du vil stå på stortromma og levere julekortet eller kanskje en liten førjulsgave til «Per» holder han til her:

Filipstad brygge 1
0252 Oslo

(Obs: Det holder til et utall firmaer på Filipstad brygge 1, så det kan hende det er vanskelig å finne Simonsens kontorer, og ikke minst «Per»s. Som regel finner man noen hyggelige mennesker som kan forklare veien om man bare spør pent.)